På det 80. jubileet for FNs organisasjon for ernæring og landbruk, holdt pave Leo XIV en kraftig tale der han ba verdens ledere møte den tiltagende krisen av global sult. Den amerikanske paven brukte klare ord da han understreket det moralske ansvar som nasjoner deler for å sikre at ingen går sultne i en verden fylt av ressurser.
Et dystert perspektiv
Hovedsakelig talende på spansk, fremhevet paven den dystre virkeligheten til omtrent 673 millioner mennesker på verdensbasis. “Vi kan ikke lenger bedra oss selv,” erklærte han og understreket at lidelsene til de berørte bør utfordre samfunnets nåværende prioriteringer og livsstil. Ifølge WKMG traff hans ord som en oppfordring til handling for både regjeringer og enkeltpersoner.
Globale konflikter forverrer sulten
Pave Leo trakk oppmerksomheten mot konsekvensene av konflikter i områder som Ukraina, Gaza, Haiti, Afghanistan og Mali. Ved å navngi disse regionene ønsket han å synliggjøre hvordan krig og ustabilitet kan forsterke matvareusikkerhet, og oppfordret verdensledere til ikke å gjøre sult til et våpen. Hans betimelige uttalelse, “En etisk avsporing, en historisk krenkelse,” fanget alvoret i saken.
Kutt i finansieringen truer med å forverre krisen
Pavens tale sammenfalt med advarsler fra Verdens matvareprogram om kommende finansieringsutfordringer som truer med å presse millioner til nødssultnivåer. Byrået fremhevet reduksjoner fra store givere, inkludert USA, som kaster skygger over innsatsene for å hjelpe sårbare befolkninger i kritiske regioner.
En oppfordring til global enhet
Til slutt var pavens budskap ett av delt ansvar og enhet. Han ba om en gjenoppvåkning av kollektiv empati, og oppfordret alle til å gjøre sultens lidelser til sine egne. Hans appell søkte å inspirere en global bevegelse for å ta tak i ikke bare symptomene, men også de underliggende årsakene til sult gjennom etiske og bærekraftige handlinger.
I en tid hvor vitenskap og teknologi lover så mye, minner pave Leos gripende oppfordring om at sann fremgang ikke kan stå uten å prioritere menneskehetens grunnleggende behov. Det er en hastende oppfordring til å heve seg over tilfredshet og handle med hjerte og overbevisning. Når vi ser mot fremtiden, er håpet for en enhetlig global innsats for å sikre at alle er godt ivaretatt, og ingen blir etterlatt.
