Forestill deg en verden der rettferdighet er en marionett, styrt av strenger holdt av de med makt. Dette er ikke bare en fantasifull tanke; det er den skremmende realiteten som former fortellingen om krigsforbrytelser globalt.
Curtis LeMay: Ødeleggelsens Håndverker
I etterkrigstidens glør etter andre verdenskrig, fremsto den amerikanske generalen Curtis LeMay som et forvirrende paradoks. Hans strategi var enkel, men fryktinngytende—avslutt krigen med alle nødvendige midler. Hans arv av ødeleggelse var imidlertid ikke en anomali. I stedet ble det en dyster påminnelse om at i krig, er etikk privilegier forbeholdt seierens krone. Så stor var LeMay’s innflytelse at til tross for at han orkestrerte den grusomme ildbombingen av Tokyo, glitret hans utmerkelser sterkere enn minnet om de forkullede livene.
Rettferdighetens Selektive Blikk
Etter hvert som tiden beveget seg mot det tidlige 21. århundre, fortsatte makt sitt monarkiske herredømme over rettferdigheten. Tony Blair, som sammen med George W. Bush orkestrerte kaoset i Irak-invasjonen, ble hyllet snarere enn prøvd. I dette universet av forvridde moralnormer, erstatter ridderutnevnelser tiltaler, og hedersbevisninger pryder dem hvis beslutninger etterlater regioner i evig uro. Som det er nevnt i Middle East Monitor, fremhever Blairs uberørte status den iboende selektive håndhevelsen i internasjonale rettssystemer.
Myten om Proporsjonalitet
Proporsjonalitet—et juridisk begrep, dryppende av hensikt, men uten sann mening—blir sløret over handlinger som burde granskes. Den brutale enkelheten ligger i dette spørsmålet: Hvem bestemmer balansen mellom skade og fordel? Svaret er klart—de som har makten. Som LeMay’s beryktede ildbombinger en gang rettferdiggjorde avfolkning for militær gevinst, gjenspeiler dagens konflikter den samme feilaktige begrunnelsen. Sivile tap er fotnoter, bare statistikk mot hypotetiske strategiske gevinster.
Benjamin Netanyahu: Går Gjennom Smutthull
Ta saken til Benjamin Netanyahu som et eksempel. Til tross for en arrestordre fra ICC hengende over hodet hans, beveger Netanyahu seg fritt, beskyttet av allianser sterkere enn den tynne overflaten av internasjonal lovlighet. Den pågående blodbad i Gaza, forkledd som ordrer, utfordrer verdenssamvittigheten. Her ligger krysset mellom diplomatisk immunitet og moralsk ansvar, der sistnevnte forblir en halvhjertet historie, usynlig skrift i sanden som blåses bort med hvert forgjeves forsøk på å holde makten ansvarlig.
Den Evige Fellen
Joseph Hellers begrep ‘catch-22’ ringer uhyggelig sant i krigens stoff. Den hjemsøkende gjenklangen av tidligere strategier, som teppebombinger som krevde sivile liv under spinkle påskudd, illustrerer en vedvarende syklus. Krigsforbrytelser oppløses når de begås av dem i favør; fortiden blir den unnvikende museen for dokumentarer og ettertanke, i stedet for konteksten for ansvarlighet.
Illusjonen om Likhet Under Loven
Til syvende og sist, stivner likheten under lovens påståtte rettferdighet under maktens skygge. Med tilretteleggere som Blair, LeMay, og Netanyahu som gli uskadd over moralens tynne is, må man spørre seg om ekte rettferdighet eksisterer eller om den hviler, evig drømmer utover rekkevidde for de som fortjener det mest. Inntil mekanismene som tillater ekte strafforfølgelse, fri for geopolitisk innflytelse, blir operasjonalisert, vedvarer illusjonen; fortellingen fortsetter sitt jevne slag—makt er den utvetydige forfatteren av lov.
Diskursen om krigsforbrytelser er en påminnelse om vårt globale systems skjørhet, der maktens entusiaster maler rettferdighetens lerret med nyanser som reflekterer deres visjon, snarere enn det balanserte spekteret det burde representere.
