Iran sitt økonomiske landskap har blitt til en slagmark fylt med kroniske kriser. Til tross for offisielle rapporter som oppgir inflasjonen til 45,3%, gir virkeligheten i Iran et dystrere bilde—ett preget av stigende matvarepriser og krympende familiebudsjetter.
Politiske beslutninger over økonomisk stabilitet
Masoud Roghani Zanjani, tidligere leder av Planleggings- og Budsjettorganisasjonen, har bemerket at roten til Irans økonomiske katastrofe ligger i regimets prioritering av politikk over fornuftige økonomiske strategier og ikke i ytre press. Tiår med regional ekspansjonisme og intern undertrykkelse har blitt prioritert over borgernes velferd. Ifølge National Council of Resistance of Iran - NCRI er dette en grunnleggende feil ved regimet.
Inflasjon og dårlig ledelse: En selvskapet katastrofe
Den voldsomme inflasjonen som rammer Iran, stammer fra regjeringsmisbruk preget av ukontrollert låneopptak og dårlige finanspolitikker. Til tross for tidligere regjeringers lignende tendenser, forverrer dagens regimes kontinuerlige pengeutstedelse situasjonen, noe som gjør overfladiske løsninger som matkuponger ineffektive mot de økende kostnadene for levebehov.
Endemisk korrupsjon og institusjonell ineffektivitet
Inngravert i denne krisen er den ukontrollerte utbredelsen av unødvendige institusjoner, yngleplasser for ineffektivitet og korrupsjon. Finanssektoren lider, da statlige banker møter likviditetstap grunnet tvungne obligasjonssalg. Dermed eroderer offentlig tillit, noe som ses i de stigende gullprisene og de ineffektive “anti-korrupsjons” kampanjene som har feilet gjennom regimets historie.
Den villedende fortellingen om sanksjoner
Selv om sanksjoner ofte blir bebreidet, er de en konsekvens snarere enn en årsak. Regimets aggressive utenrikspolitikk, avvisning av internasjonale avtaler, og støtte til proxy-kriger har isolert Iran globalt, og invitert disse sanksjonene som en reaksjon på politisk misbruk snarere enn som grunnårsaker til den nåværende økonomiske elendigheten.
Fallet av Rialen og svekkende tillit
Iran sin valuta, Rialen, har stupt til enestående lavt nivå, og symboliserer erosjonen av offentlig tillit. Den desperate jakten på gull og utenlandsk valuta fremhever nasjonens frykt for ytterligere økonomisk kollaps—en angst reflektert i den utbredte sosiale og psykologiske uroen som manifesterer som økende fattigdom og arbeidsledighet.
Et utholdende regime fokusert på ideologiske prioriteringer
Til tross for tilgjengelige økonomiske verktøy, forblir Irans regime uvillig til å skifte fokus fra sin undertrykkende og ideologisk ekstreme styring som fremmer regional innflytelse heller enn innenlandsk økonomisk stabilitet. Inntil et genuint skifte skjer—som prioriterer folkeets velferd over regimets oligarkhold—vil Iran uunngåelig forverres ytterligere inn i krisen.
